Kulturer er spennende, lærerikt og tiltider en grenseløs tålmodighets prøve. Her i Tanzania er relasjoner og respekt for de som er eldre enn deg og de som har en ”høyere” stilling enn deg viktig. Det begynner allerede med hilsningene.
”Shikamo”, som betyr ”Jeg kysser dine føtter”, er en hilsning til de som er eldre enn deg, de svarer da med ”Marahaba”, som betyr ”Hilsningen er akseptert”. Å neie samtidig er et ekstra tegn på respekt (selvfølgelig da for kvinner). Og alltid hilser man med å holde hender, og dette er like gjerne med kjente som med ukjent som du passerer på gata. Når du hilser på de som er like gamle som deg har du en annen hilsning og en tredje for de som er yngre enn deg. Husk for all del og rekk frem den høyre hånden, den andre er mest kjent for å brukes til andre ting… Man fortsetter gjerne med å spørre om hvordan morgenen er, arbeidet, kua, moren og eller hjemmet, samtidig som man holder hender. Det er også helt vanlig å se menn gå på gata å holde hender, dette er et tegn på vennskap, ikke kjærester…

Når du har avtalt møte med noen er det ingen selvfølge at de kommer til avtalt tid eller at de kommer i det hele tatt. Det har fortsatt med relasjons bygging å gjøre, bare at det ikke var med deg denne dagen. De har gjerne møtt noen på veien, de har fått besøk, naboen er død eller man kommer ingen vei pågrunn av at veiene er ufremkommelig. Det hendte oss 2 ganger forrige uke. Alle veier, unntatt hovedmotorveien igjennom Tanzania er av sand og leire. Og i regntiden er det kun gjørme. Begge dagene har vi et møte vi skal nå, og begge dagene snurrer vi rundt og står gørr fast i gjørme og grøft kanten. Umulig, så etter å ha brukt planker, spade og hjelp fra forbipasserende for å komme på rett kjøl igjen er det å snu og prøve å komme seg helskinnet hjem igjen. To dager uten å ha gjort annet enn å bade i gjørme.

En tredje dag dro vi til Distrikts Utdannings Embetsmannen (DUE) for å få fortgang i byggeprosessen av skolen. Vi må ha en skriftlig tillatelse fra myndighetene om å kunne bygge på det landområdet vi skal. (Siden øverste direktør i distriktet allerede har skrevet et brev til IOP, den norske ambassaden og DUEs kontor, der han gir støtte og oppfordring til å bygge denne skolen er det kun formaliteter som står igjen. Vi trenger bare en bekreftelse som må komme fra ”rett” kontor i distriktet.) Det er sendt inn en søknad for 3 måneder siden fra IOP (Ilula Orphan Program) om denne tillatelsen. Det er ringt til kontoret og også en representant fra IOP har vært der for å få følge dette opp. IOP har fått bekreftelse på at søknaden er mottatt men ingenting utover det. I og med det er stort fokus på respekt for eldre og de med ”høyere” stilling enn deg tar man ikke kontakt med neste ledd i hierarkiet, det er jo da et tegn på at de under ikke har gjort jobben sin…

Berit, daglig leder for IOP, og jeg tropper opp på DUEs kontor. Det er et kontor uten datamaskin men stabler på stabler med papir i stedet. Først hilser vi på våre forskjellige måter ettersom alder vi har, så er det de forskjellige spørsmålene om hvordan man har det, deretter kan vi komme til poenget. Vi spør han da pent om han har mottatt søknaden og hvor langt den har kommet i prosessen. Nei, søknad har han ikke fått. Men vi har jo allerede fått bekreftelse på dette tidligere. Ok, da ser han igjennom papirene sine… og det tar tid. Ingenting der, inn på neste kontor og begynner å lete der. Endelig så kommer han med permen. Jo visst her er det og se der du det er jo stemplet og signert at det er lest og mottatt… for 3 måneder siden. Hva gjør vi nå lurer vi, kan noen komme å se på landområdet og gi oss en bekreftelse på at vi kan begynne å bygge? Kom tilbake om en uke da kan vi arrangere et møte med min sjef. Men hva med å ringe han nå? Å nei, det går ikke han er på seminar.

Så neste uke tropper vi igjen opp da i tillegg sammen med Programkoordinatoren for IOP, Mr Mwemutsi, selv om vi dagen før har fått en sms om at hans sjef ikke er på kontoret denne dagen allikevel. Vel, inn på kontoret igjen. Jammen, jammen skrev jeg ikke at min sjef ikke er her i dag. Jo da men vi er her og du er her og nå må vi ha et svar. Mr Mwemutsi spør høflig hvorfor ingenting er gjort med søknaden på 3 måneder? Jo, seminar da og da med den og den. Men, sier Mr Mwemutsi, når disse menneskene er borte fra kontoret er det fullt mulig og deligere arbeidet videre. Er dere ikke interessert i å utvikle landet ved å bygge skoler? Og er det ikke 16 000 elever med topp karakterer som bare venter på å få plass på en høyskole? DUE er tydelig beveget over at noen snakker til han og ikke bare nikker og godtar, det er jo ingen som setter seg opp mot og sier slikt til en mann i denne stillingen!
Berit foreslår at vi prøver å ringe sjefen til DUE. Fortsatt antagelig litt sjokkert over situasjonen får vi telefon nummeret av DUE. Sjefen blir ringt opp og er tydelig irritert over at dette ikke er ordnet opp i. Han beordrer DUE til å finne papirene vi trenger på hans kontor og kopiere med engang!
5 ansatte romsterer rundt i alle papirer og skuffer og skap på kontoret til sjefen. 20 minutter etterpå og storfornøyd kommer DUE tilbake til oss med en perm fra en annen skole som er bygget i distriktet. En perm full av konfidensielle papirer. Han tar ut arket som vi trenger for å fylle ut fakta om skolen som skal bygges, og går ut og kopierer til oss… mens vi sitter igjen med den konfidensielle permen. Som da er til fullt innsyn med leverandører, priser og byggeplaner.
Så etter å ha fått kopiene vi trenger og på vei ut, spør vi hvor lang tid det vil ta fra de mottar de nye utfylte papirene fra oss til de kan komme og se på landet. 1-2 måneder svarer han. Det er for lang tid, sier Berit, du må få noen kjappere til oss. Skolen er klar til å bygges og elevene står i kø for og begynne. Selvfølgelig var ikke det noe problem… Han vet at vi har nummeret til sjefen hans nå.

Ting går seint, det må pushes på og følges opp, spesielt når vi ikke betaler oss frem i systemet. Men vi er fornøyd, et steg nærmere byggingen.